Alene

Jeg føler meg ensom. Det er ingen som kommenterer postene mine. Ikke en gang noen som skriver "First!" eller "Yo moma". Det synes jeg er trist. Er jeg dømt til å flyte endeløst ute i det mørke cyberspace som en satelitt hvis bane har ledet den utenfor solsystemet? (Solsystemet er bloggosfæren)

Hallo? Er det noen der?

Dette blir litt som Knutsen uten Ludvigsen, ass.

Backstreet's Back Beibi

Blarghen har vært nede en stund. Jeg har vært på reise, en reise inn i meg selv. Som Kari Bremnses sier i sin Togsang:

"De møttes på en reise
på en reise over land og jord
og dette va for lenge lenge sia
De skulle ikkje hjem, de skulle ut
og følge fremmed spor
til ukjent plass og hemmelige stia"

Og, ja, slik var det jeg møtte meg selv i sjelesdøra, med skjegget i den metaforiske postkassa og nesen fast i trestubben man kaller tankemønster. Så hendte det at jeg reddet meg selv fra fellene jeg hadde lagt for mitt tredje jeg, som vi for enkelhets skyld skal kalle Hans, og nå er jeg igjen hel. Sjelen er nå forent med sine søstre, Tanken og Samvittigheten, hendene deres festet med limet vi kaller Kjærlighet.

Var også på kino og så "Confessions Of A Shopaholic". Den sugde.

Identitetskrise

Hvis jeg mister alle papirene som forteller hvem jeg er, hvem er jeg da? For å si det på en annen måte: Uten pigment på papir, er jeg da bare et figment i fantasien til en tapir?

Dette er spørsmål som opptar min hverdag. Angsten bobler i meg for at jeg bare er det jeg kan dokumentere at jeg er. Når jeg er borte vil jeg neppe bli husket for den klemmen jeg gav en fremmed mann på gata i januar i fjor, men heller for mitt abonnementet på Canal Digital som jeg betaler med eFaktura. Og jeg skriver ut hver ende én av kvitteringene, slik at jeg kan dokumentere at JEG HAR LEVD.

Sliter også med litt for trange sko for tiden. Skriver det her sånn at den smerten i alle fall er dokumentert den dag all min smerte er forbi.

Første post i resten av mitt liv

Ja, så var jeg her. Kanskje ikke der jeg burde ha vært, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Skjult bak nettets maske står jeg nå klar til å bekjempe umoral og løse verdensproblemer fra mitt eget lille rede. Jeg er som en superhelt: Til daglig vanker jeg blant dere iført litt for trange klær, med krum rygg og blikket ned i bakken. Men når jeg setter meg ved tastaturet, da farer det en guddommelig vind gjennom meg. Sinnet mitt løftes til et nytt platå, og mitt alter ego stiger frem fra rommet bak dagliglivets gardin. Jeg blir... Blargheren!

Se opp alle store tenkere. Jeg er her for å gjøre dere arbeidsløse.