Identitetskrise

Hvis jeg mister alle papirene som forteller hvem jeg er, hvem er jeg da? For å si det på en annen måte: Uten pigment på papir, er jeg da bare et figment i fantasien til en tapir?

Dette er spørsmål som opptar min hverdag. Angsten bobler i meg for at jeg bare er det jeg kan dokumentere at jeg er. Når jeg er borte vil jeg neppe bli husket for den klemmen jeg gav en fremmed mann på gata i januar i fjor, men heller for mitt abonnementet på Canal Digital som jeg betaler med eFaktura. Og jeg skriver ut hver ende én av kvitteringene, slik at jeg kan dokumentere at JEG HAR LEVD.

Sliter også med litt for trange sko for tiden. Skriver det her sånn at den smerten i alle fall er dokumentert den dag all min smerte er forbi.

Første post i resten av mitt liv

Ja, så var jeg her. Kanskje ikke der jeg burde ha vært, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Skjult bak nettets maske står jeg nå klar til å bekjempe umoral og løse verdensproblemer fra mitt eget lille rede. Jeg er som en superhelt: Til daglig vanker jeg blant dere iført litt for trange klær, med krum rygg og blikket ned i bakken. Men når jeg setter meg ved tastaturet, da farer det en guddommelig vind gjennom meg. Sinnet mitt løftes til et nytt platå, og mitt alter ego stiger frem fra rommet bak dagliglivets gardin. Jeg blir... Blargheren!

Se opp alle store tenkere. Jeg er her for å gjøre dere arbeidsløse.